Flyktninger og menneskerettigheter
02 jan
2018

Flyktninger og menneskerettigheter

Tekst: Advokat Gard Silkebækken Hagen. 

Det er millioner av mennesker på flukt rundt om i verden. Det har ikke vært en så stor strøm av flyktninger siden andre verdenskrig, og store deler av nåtidens flyktninger er også på flukt på grunn av krig og konflikt. Norge har mottatt mange flyktninger allerede, og det er god grunn til å regne med at det vil bli flere i årene som kommer.

Et viktig aspekt ved integreringen av flyktningene i det norske samfunn er flyktningenes menneskerettigheter. Grunnleggende menneskerettigheter som rett til utdanning, arbeid og religionsfrihet, skal bli ivaretatt og opprettholdt. Dette følger blant annet av Flyktningkonvensjonen som anses som det viktigste beskyttelsesinstrumentet for dagens flyktninger, jf. også EMK art. 9 og Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 6 og art. 13. Det er derfor viktig å ha fokus på opprettholdelsen av disse.

Ansvaret for å ivareta menneskerettighetene påhviler den enkelte stat. Det vil si at Norge er ansvarlig for å sikre at staten selv ikke bryter med rettighetene, eller at tredjepersoner begår handlinger som kompromitterer menneskerettighetene.

I tillegg er flyktningene selv også ansvarlig for å ikke bryte menneskerettighetene overfor sine medmennesker. Dette kan bli en utfordring all den tid flyktningene kommer fra samfunn som sterkt skiller seg fra det norske, og ikke har kunnskap nok til å sette seg inn i norske normer og regler på egenhånd. Ofte har flyktningene også med seg traumatiske hendelser i bagasjen som kan påvirke dem, samt det faktum at det foreligger store kulturforskjeller. Vi leser i media om flyktninger som ikke respekterer kvinner, er voldelige eller bedriver tvangsekteskap. I noen samfunn er dette alminnelig akseptert på tross av at det bryter med menneskerettighetene.

Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i 1953, samt at den ble inkorporert i menneskerettsloven av 21.05.1999 nr. 30. Inkorporeringen innebærer at menneskerettsloven skal gå foran annen norsk lovgivning ved motstrid, noe som underbygger dens sterke stilling i Norge, jf. menneskerettsloven § 3. Det følger av EMK art. 14 at det er forbud mot diskriminering på noe grunnlag, herunder også kjønn. Videre er det forbud mot nedverdigende behandling som kommer på spissen der det blir utøvet vold mot andre, jf. EMK art. 3.

EMK har ingen uttrykkelige bestemmelser som forbyr tvangsekteskap, men det er lagt til grunn at statlig vigsel eller anerkjennelse av ekteskap som er inngått under tvang kan være i strid med retten til å sikre privatlivet etter art. 8. I tillegg er det bestemmelser om forbudet i andre internasjonale konvensjoner, slik som FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 23 nr. 3, som også er implementert i menneskerettsloven.

Menneskerettighetene står sterkt i Norge og skal gjelde for alle som bor i landet. Hvordan skal staten så sikre at menneskerettighetene til innbyggerne blir opprettholdt? Det verserer ulike meninger rundt dette, og et viktig punkt må være at fokuset flyttes utover, slik at ikke ansvaret påhviler den enkelte alene. Flyktninger må gjennom aktiv integrering motta undervisning og veiledning om det norske samfunn, samt at de opplever implementeringen i praksis i skole- eller jobbsammenheng. Det er viktig at flyktninger ikke blir isolert i egne samfunn uavhengig av nordmenn. I tillegg må menneskerettighetene håndheves og etterleves. Norge må derfor ha gode systemer for integreringen av flyktninger.